Dzogchen i det daglige liv

Dzogchen

Dzogchen i det daglige liv

av HH Dilgo Kyentse Rinpoche

 

Praktisering av Dzogchen i det daglige betyr ganske enkelt å sorgløst akseptere enhver situasjon i livet og å ha en grenseløs åpenhet til disse. Vi bør se på denne åpenheten som en lekeplass for våre følelser og relatere til mennesker uten å gjøre oss til, manipulere eller tenke strategisk.

 

Vi bør søke å oppleve alt fullt og helt, uten å trekke oss inn i oss selv, slik et murmeldyr gjemmer seg i sitt hi. Denne praksis frigjør store mengder av energi som vanligvis er fastlåst i prosessen av å opprettholde faste referansepunkter. Slike referanser leder til at vi trekker oss tilbake fra den direkte opplevelsen av det daglige liv.

 

Å være til stede i øyeblikket kan i første omgang skape frykt. Men ved å ønske følelsen av frykt velkommen med total åpenhet skjærer vi gjennom barrieren skapt av følelsesmessige vanemønstre.

 

Når vi gjennom praktiseringen virkelig begynner å oppdage rommet rundt oss er det som om vi åpner oss fullstendig for hele universet. Vi bør åpne oss selv med et enkelt og nakent sinn. Dette er et resultat av å legge bort masken av selvforsvar vi går rundt med i det daglige.

 

Når vi mediterer bør vi ikke skille mellom selve oppfattelsen og det som oppfattes. Vi bør ikke bli som en katt som nøye studerer en mus. Vi må forstå at formålet med meditasjon ikke er å gå ”dypt inn i oss selv” eller trekke oss selv bort fra verden. Praktisering bør være fri og ikke-konseptuel, uhindret av selvanalyse og konsentrasjon.

 

Et rom av visdom, som er uendelig, selvopplysende og uten opprinnelse, er tilværelsens fundament – og begynnelsen og slutten på all forvirring. Oppmerksomheten i sin opprinnelige tilstand er ikke forutinntatt i valget mellom opplysthet eller ikke-opplysthet. Dette er selve fundamentet av tilværelsen, som gjenkjennes som det rene og opprinnelige sinn. Dette er kilden som alle fenomener oppstår fra. Det er kjent som den store mor, som kjødet av muligheter hvor alle ting oppstår og oppløses i selvperfekthet og umiddelbar spontanitet.

 

Alle aspekter ved et fenomen er fullstendig klare. Hele universet er åpent og uhindret – alt er gjensidig gjennomtrengende. Ved å se det nakne i alle ting, klart og uhindret, finnes det ingenting å oppnå eller realisere. Fenomenenes natur opptrer naturlig og er naturlig til stede i den tidløse oppmerksomheten. Alt er perfekt akkurat slik det er. Alle fenomener er unike og er en del av et mønster i kontinuerlig forandring. Disse mønstrene pulserer av mening og betydning i hvert eneste øyeblikk; allikevel kan det ikke legges noen betydning til en slik mening utover det øyeblikket hvor den presenterer seg selv.

 

Dette er dansen til de fem elementer hvor materie er et symbol på energi og energi er et symbol på tomhet. Vi er alle et symbol på vår opplysthet. Frigjøring og opplysthet er allerede til stede, uten anstrengelse eller noen som helt praktisering overhodet.

 

Den daglige praktiseringen av Dzogchen er ikke annet enn dagliglivet selv. Siden den uutviklede tilstanden ikke eksisterer, er det ikke noe behov for å oppføre seg på noen bestemt måte eller forsøke å oppnå noe over eller utenfor det du faktisk er. Man behøver ikke gå rundt med noen følelse av at man skal streve for å nå et ”fantastisk mål” eller ”høyere tilstand”.

 

Å streve etter en slik tilstand er en nevrose som bare påvirker oss og hindrer sinnets frie flyt. Vi bør også unngå å tenke på oss selv som verdiløse personer – vi er naturlig frie og upåvirkede. Vi har alle en iboende opplysthet og mangler ingen ting.

 

Når vi praktiserer meditasjon, bør vi føle at dette er like naturlig som å spise, puste og gjøre fra oss. Meditasjonen bør ikke bli en særegen eller formell hendelse, oppblåst av viktighet eller høytidelighet. Vi må forstå at meditasjon transcenderer anstrengelse, praktisering, retning, mål og dualiteten i frigjøring og fangenskap. Meditasjon er alltid ideell; det er ikke behov for å endre på noe. Siden alt som oppstår kun er sinnets spill, finnes det ingen utilfredsstillende meditasjon og intet behov for å bedømme tanker som gode eller dårlige.

 

Derfor bør vi ganske enkelt sitte. Ganske enkelt forbli på vårt eget sted, i vår egen tilstand akkurat slik vi er. Ved å glemme selvopptatte følelser, har vi ikke behov for å tenke ”jeg mediterer”. Vår praksis bør være uten anstrengelse, uten anspenthet, uten forsøk på å oppnå kontroll eller tvinge fram noe, og uten å prøve å bli ”fredelig”.

 

Hvis vi kjenner at vi forstyrrer oss selv på en av disse måtene, stanser vi meditasjonen og ganske enkelt hviler en stund. Så gjenopptar vi meditasjonen. Hvis vi har ”interessante” opplevelser enten under eller etter meditasjon bør vi unngå å gjøre noe spesielt ut av dem. Å bruke tid på å tenke på opplevelser er ganske enkelt en distraksjon og et forsøk på å bli unaturlig. Disse opplevelsene er kun tegn som følger av praktiseringen og bør sees på som forbigående hendelser. Vi bør ikke forsøke å gjenoppleve dem fordi dette bare vil føre til å forvrenging av sinnets naturlige spontanitet.

 

Alle fenomener er fullstendige nye og friske, aldeles unike og helt frie for alle forestillinger av fortid, nåtid og fremtid. De er opplevd i tidløshet. Den kontinuerlige strømmen av nye oppdagelser, åpenbaringer og inspirasjon som oppstår i hvert enkelt øyeblikk er manifestasjonen av vår klarhet. Vi bør lære å se det hverdagslige liv som en mandala – de ytre opplyste opplevelser som utstråler spontant fra vårt vesens tomme natur. Aspektene ved vår mandala er de dagligdagse objektene av vår livsopplevelse som beveger seg i universets runddans eller spill. I denne symbolikken åpenbarer den indre læreren den dype og endelige betydningen av det å være til. Derfor bør vi være naturlige og spontane, og akseptere og lære av alt. Dette gjør oss i stand til å se det ironiske og humoristiske i hendelser som vanligvis irriterer oss.

 

I meditasjon kan vi se gjennom illusjonene av fortid, nåtid og fremtid – vår opplevelse blir kontinuiteten av ”nåhet”. Fortiden er bare et upålitelig minne i nåtiden. Fremtiden er bare en projeksjon av våre nåværende konsepter. Nåtiden forsvinner så snart vi forsøker å gripe den. Så hvorfor bry seg med å forsøke å etablere en illusjon av fast grunn.

 

Vi bør fri oss selv fra våre tidligere minner og forutinntatthet angående meditasjon. Hvert øyeblikk i meditasjonen er fullstendig unikt og fullt av muligheter. I slike øyeblikk vil vi ikke være i stand til å bedømme vår meditasjon i form av tidligere opplevelser, tørr teori eller hul retorikk.

 

Ganske enkelt å kaste seg ut i meditasjon i dette øyeblikk, med hele vårt vesen fritt for tvil, kjedsomhet eller opprømthet, er meditasjon.