Kjærlighet, tro og tillit

Dzogchen

Kjærlighet, tro og tillit

av Thinley Norbu Rinpoche

 

De av dere som ønsker å oppnå oppvåkning skal ikke studere mange retninger. Studer bare én. Hvilken? Det er grenseløs medfølelse. Hvem som enn innehar grenseløs medfølelse holder alle Buddhas kvaliteter i sin hånd.

- Buddha

 

I den ekte renheten av selvoppstått fremtreden finnes ikke ordene kjærlighet og tillit, for det det finnes ingen virkelighet av levende vesener og intet fast guddommelig objekt. Men siden alle levende vesener griper etter en fremvisning som ikke kan fanges, produserer vi dualiteten av "selv" og andre, konseptene i det alminnelige sinn og den karmiske innbilningen av vanemønstre. Siden alle vanemønstre enten tilhører samsaras forledede panikk eller oppvåkningens edle vei , er det best å utvikle vanemønsteret av veien av oppvåkning, som alltid gir en positive energi av kjærlighet og tillit, fram til vi oppnår buddhaenes uselviske tilstand.

 

Kjærlighet og tro har samme essens: dyp omsorg. Den eneste forskjellen er at kjærlighet er rettet mot levende vesener, inkludert de som er mindre heldige enn oss, og tro er rettet mot opphøyde vesener, inkludert alle buddhaer og opplyste veivisere. Kjærligheten evner å gi positiv energi til andre til gagn og frigjøring fra lidelse. Tro består av å stole på opphøyde vesener for å kunne motta velsignet visdomsenergi som gagner en selv og andre. Sann tro skaper den grenseløse kjærligheten av medfølelse som gagner talløse vesener.

 

Hvis vi baserer oss på det alminnelige, dualistiske sinn, kan vi ikke ha dyp og varig kjærlighet verken for våre likemenn eller mindre heldige vesener fordi det alminnelige, dualistiske sinn er basert usikre og forbigående omstendigheter. Denne usikkerheten fører lett til manglende interesse, hat og svik. Hvis vi ikke tror på sinnets uendelige kontinuitet, vil vi bare fokusere på det umiddelbare og påtagelige i våre relasjoner til andre, og avvise og akseptere dem ettersom omstendighetene er til det beste for oss selv. Vanlig kjærlighet, som oppstår som resultat fra karmiske vanemønstre, kan se ut til å være ekte, lojal og stabil, men disse kvalitetene er bare en tildekning for at motsatte kvaliteter av falskhet, svik og ustabilitet oppstår når omstendighetene forandres. Fordi vanlig kjærlighet ikke har noen dybde er den følgelig begrenset. Hvis den blir ubehagelig slutter vi å føle den. Når vi kun reagerer på omstendigheterne bryr vi oss i virkeligheten bare om oss selv og våre egne reaksjoner, uten å respektere eller ha dyp omsorg for andre.

 

Når vi føler oss isolerte og ønsker å bli elsket, viser vi kjærlighet til andre for å få kjærlighet tilbake, men når vi blir tilfredsstilt glemmer vi andre. Dette er ikke varig og uopphørlig kjærlighet. Den forårsaker ikke den udelte medfølelsen til bodhisattvaene fordi den baserer seg på vårt personlige, egoistiske begjær.

 

Hvis vi ikke tror på noe utenfor det vi kan oppfatte direkte med det formørkede dualistiske sinn, vil vi ikke forstå at vår oppmerksomhet er begrenset, og vi vil bare bry oss om umiddelbare opplevelser. Vårt hovedfokus vil være på vår egen forbigående fortjeneste, som lett mistes fordi den er basert på usikre og forgjengelige omstendigheter.

 

Hvis vi bare reagerer med egeninteresse i enhver situasjon vil våre valg være styrt av å finne en midlertidig tilfredsstillelse. Men dette vil aldri fungere siden alt i samsara er usikkert fordi det forandrer seg. På grunn av kortsiktigheten i våre vanemønstre legger vi ikke engang merke til at vi savner det meningsfulle, som en som med stor iver velger å spise kuas røde kjøtt i stedet for å uavbrutt drikke dens hvite melk.

 

Hvis vi tror at sinnet er kontinuerlig blir vår kjærlighet til andre kontinuerlig. Hvis vi gjenkjenner denne kontinuiteten vil vi ikke stole på midlertidige, påtagelige omstendigheter eller ta dem for alvorlig. Siden det er slitsomt å skifte mellom foranderlige og usikre situasjoner, som av natur er forgjengelige og uviktige, blir vi ikke så påvirket av enhver hendelse. Dette gir mer stabilitet slik at våre sinn blir mindre opprørte, våre liv blir mindre kaotiske, og våre følelser for andre blir mer stabile. Dette fører til at kjærligheten blir dypere og mer lojal.

 

Hvis vi tror på sinnets kontinuitet vil kjærlighet knytte oss usynlig til de vi elsker med kontinuerlig positiv energi, slik at selv ikke fysisk atskillelse av mennesker som elsker hverandre reduserer kjærlighetens uhåndgripelige kraft. Denne kjærligheten er naturlig vedvarende fordi den ikke så påvirkes av ytre omstendigheter.

 

Hvis vi kan la vær å gripe etter andre med vårt uoppmerksomme, alminnelige og dualistiske sinn ut av egoistisk frykt for å miste dem eller håp om å eie dem, så øker kjærlighetens energi og evnen til å gi denne til andre blir sterkere. Den positive vanen av kontinuitet oppstår når vi ikke er avhengige av hva som skjer hvert øyeblikk som om dette ene øyeblikket var det eneste. Ved å stole på sinnets kontinuitet erkjenner vi kontinuiteten av alle omstendigheter, inkludert våre opplevelser av kjærlighet, som ikke bare skjer i ett øyeblikk eller ett liv. Vi kan forstå at det er nytteløst å forsøke å rømme fra øyeblikkelig utilfredsstillelse eller løpe etter nye omgivelser siden ingenting virkelig forandrer seg hvis vi ikke frigjøres fra alle ytre omstendigheter og inn i oppvåkning.

 

Gjennom vår nihilistiske vane kan vi overfladisk bedømme relasjonene mellom foreldre og barn, venner og ledsagere, eller lærere og studenter, og bestemme oss for at de er disharmoniske og upassende. Hvis vi ikke tror på det kontinuerlige sinn og en fortsettelse av karmiske relasjoner, men kun tror på tilfeldige omstendigheter, kan vi tro at det er bedre å avvise vanskelige relasjoner for å kvitte oss med problemer, og vi kan lett snu ryggen til andre.

 

Men hvis vi tror på kontinuerlig sinn og karma vet vi at forbigående fenomener alltid forandrer seg. Det unødvendig å forsøke å forandre ubrukelige verdslige fremtredelser hvis denne forandringen ikke er knyttet til praksis som leder til opplysning. Dette vil bare føre oss fra å være ulykkelige til å bli ulykkelige igjen. Vi ville ikke ta midlertidig negativitet så alvorlig når vi vet at alle tilstander av grov og fin begrepsdannelse er forgjengelig. Vi vil heller ikke ønske å holde fast ved negative følelser som forsterker negative vanemønstre, siden vi vil forstå at det ikke er noen fordel ved å gjøre dette. Ved å ha tillit til at vi faktisk kan forandre våre karmiske omstendigheter, kan vi be for andre, rense negativitet, og lage positiv karma med intensjon om å oppnå opplysning. I stedet for å forsøke å forandre våre ytre omstendigheter, vil vi forstå at det er mer meningsfullt å forandre vår egen fremtredelse.

 

For å øke den umåtelige, positive tilstedeværelsen av visdommens rene fremtreden, burde våre relasjoner til andre alltid være knyttet til dharma. Til forskjell fra midlertidige mål og vanlig kjærlighet, kan vår kjærlighet til andre gi en faktisk nytte. Hensikten med kjærlighet kan bli den samme som hensikten med tillit, å lede til oppvåkning som frigjør oss fra lidelsen i verdslig overfladisk kjærlighet. Vi kan opprette denne grunnleggende motivasjonen i alle våre relasjoner til andre. Vi kan også ønske å følge bodhisattvaene, som gjennom sin grenseløse, medfølende kjærlighet, lover å tømme samsara. Som det er sagt: ”fram til alle veseners klaging over lidelse har opphørt, vil bodhisattvaenes sykdom aldri blir kurert”.

 

Så lenge vi dør og fødes i samsara er det viktig å be for en menneskelig gjenfødelse hvor vi kan knytte oss til dharma. Selv nihilister ser mennesket som hevet over andre vesener på grunn av dets intelligens. Kilden til denne intelligensen er det kontinuerlige sinn, hvorfra talløse fremtoninger kan oppstå, fra fremtoningene av vanlige mennesker til tilsynekomsten av oppvåkning. Fra ønsket om å bli født som menneske med foreldre som har tillit til dharma, forsøker vi å lage en positiv omgivelse av familiekjærlighet og forsterke en tillit fra liv til liv. Det er også viktig at foreldre, lærere og andre som er mer erfarne kultiverer en edel vane av dharma i sine barn, studenter og andre som er uerfarne, for å etablere en tilknytning til Buddhas tale.

 

Bortsett fra vesener som er født i omgivelser uten foreldre, slik som vesener født av elementene av varme og væte, vesener født i helvetesverdenene, eller alle de opphøyde vesener født gjennom mirakuløs visdom fri for vanemønstre, inkludert Padmasambhava, er alle vesener født av sine foreldre, som gir kjærlighet til sine barn.

 

For det første må vi erkjenne denne kjærligheten og forsøke å elske alle levende vesener som har vært våre foreldre gjennom talløse liv. For det andre er det ikke nok bare å tenke på deres vennlighet ovenfor oss: vi må gi masse vennlighet tilbake. For det tredje, hvis de har positive kvaliteter og deres liv er lykkelige, må vi glede oss i stedet for å være misunnelige. For det fjerde må vi være kjærlige, vennlige, og glede oss over alle levende vesener uten å gjøre forskjell. Dette er de fire grenseløse tanker.

 

De fleste mennesker blir opptatte med sine tilknytninger til andre uten noen gang å bruke sin menneskelige fødsel til å åpne sine sinn. De holder på vanen av å gripe etter andre for egen tilfredsstillelse, og går hele tiden mellom øyeblikkelige sorg og øyeblikkelig glede. I stedet for å knytte seg til vanlige objekter, som er midlertidige og kan forårsake negativitet, er det bedre å visualisere, å ha tillit til, eller bare tenke på buddhaene, og være med dem uten atskillelse. De er de uforanderlige ledsagere og de største velgjørere.

 

Den eneste forskjellen mellom samsara og oppvåkning er klamring. Vi kan til og med gjøre enhver opplevelse vi får gjennom praksis til et verdslig fenomen hvis vi klynger oss til den. På den annen side kan alt bli frigjort selv om det kan se ut som om vi involverer oss i verdslig aktivitet når vi har innsett at alle fenomener er en ubunden, fri og åpen fremtrede av oppmerksomhet.

 

Motmiddelet for klamring er å vite at alle fenomener er immaterielle og uten substans. Det er ikke slik at vi bare lager en ide om tomhet og overfører den til fenomenene. Fenomenene er naturlige tomme. Tomhet kan ikke gripes. Poenget er at det ikke eksisterer noen form med substans som kan gripes. Det finnes bare plettfri tomhet. Den er heller ikke et vakuum. Tom form er guddommelighetens skinnende og opphøyde form, som er fullstendig atskilt fra tung, karmisk form. Ved å se denne skinnende fremtreden frigjøres vi fra vanlig klamring og sløvhet.

 

Akkurat som vi bruker ethvert fenomen i samsara til å lage nye fenomen, kan vår praksis transformere kjærlighetens vanlige klamringen til guddommelighetens positive framtreden. På denne måten vi bruke energien i følelsene av vanlige kjærlighet sammen med tillit for å øke visdomskvalitetene og oppnå oppvåkning. Når klamring til vanlig kjærlighet og begjær forandres gjennom praksis knyttet til opphøyde fenomener og edle kvaliteter, kan selvisk kjærlighet forvandles til edel, ekstraordinær kjærlighet som søker uselviskhet.

 

Visualiseringspraksisens rene fremtoningene øker visdomskvaliteter. Meditasjonens tomheten frigjør oss fra klamring til disse fremtoninger ved å se den perfekte, tomme essensen til den visualiserte guddommeligheten. Slik fjernes grensen mellom de uuttømmelige og uhindrede fenomener og den store enhet.

 

Så lenge våre sinn er forvirret, kan alt se ut til å være sant, inkludert våre vanlige følelser som oppstår i vår tilknytning til andre. Ved å lage konsepter og former, og tro at disse er sanne, griper vi etter dem og produserer således alle samsariske fenomener. Men hva vi enn klassifiserer som en sannhet blir til en usannhet.

 

Det det enn finnes samsariske fenomen, finnes også oppvåkning; vi må bare forandre våre vanlige fremtoninger til fremtoninger av visdom. Hvis vi kan ha tillit, praktisere, og oppnå essensen av vajrayana-løftet rene fenomen, så vil alt være guddommelighet. Når vi ikke lenger griper etter konsepter manifesteres den fullstendige og uhindrede oppvåkningen. Så i stedet for å gripe må vi frigjøres inn i lyset.

 

Hvis vi baserer oss på alminnelig, dualistisk sinn, kan vi ikke ha dyp og varig tillit. Vår tillit vil lett forandres når våre omgivelser forandres, og dette fører til at vi mister vår tillit. Hvis vi opplever en følelse av tillit, ønsker vi å tro på noe, men det vi i virkeligheten tror på, er bare det vi ser i øyeblikket. Når denne midlertidige opplevelsen forsvinner avviser vi det vi trodde på så vel som vår tro.

 

Hvis vi, på grunn av klamring til substans, bare tror på ordinære omgivelsers påtagelige fenomener, vil vi ikke være i stand til å gjenkjenne visdomssinnets dype og uhåndgripelige kvaliteter. Dette er fordi vi tror så sterkt på våre egne forledede sanser og nekter å ha tillit til det vi ikke kan se. Så lenge vi ikke har tillit til de visdomskvalitetene forblir vi fanget i vår vantro, og vi vil ikke forsøke å forsterke uhåndgripelige, lette fenomen som alltid gir positiv energi og oppfordrer oss til å transformere våre vanlige fremtoninger.

 

Selv om månen skinner klart på himmelen kan ikke uklart vann reflektere den. Selv om visdomssinnet har ufattelige kvaliteter som vi kan ha tillit til, kan vi ikke gjenkjenne dem hvis vi bare tror på de umiddelbare oppfattelsene til det alminnelige, dualistiske og fragmenterte sinn. Hvis vi ikke kan reflektere over de mange kvalitetene til visdomssinnet, vil vi ikke være i stand til å gjenkjenne naturen til disse kvalitetene eller finne dem i oss selv. Hvis vi bare har en pessimistisk mangel på tillit, oppstår pessimisme og vantro. Noen ganger møter vi vesener som lager en slik ubehagelig, aggressiv energi, at vi ikke kan skjønne hvordan vi skal kunne være sammen med dem, selv for et minutt. De har denne fragmenterte energien fordi de har vært uten ren, åndelig kjærlighet og tillit i mange liv, og andre avviser dem på grunn av deres grovhet eller aggresjon.

 

Det finnes mange metoder for å øke positiv energi, men den mest virkningsfulle er å produsere kjærlighet og tillit som oppstår fra opprinnelig, uhåndgripelig visdomsenergi. Hvis vi med tillit knytter oss til sinnets enorme og dype kontinuitet, kan de dype, myke, beroligende og lette kvaliteter til visdomsenergien blomstre. Kjærlighetens essens er medfølelse til opphøyde vesener som alltid gir energi av uendelige, positive kvaliteter. De som velsignes av edle veseners visdomsenergien vil for mange liv ha en energi som oppliver og oppfrisker andre. Bare å se disse menneskene har en positiv effekt. Når det er en dyp tilknytning vil effekten være umåtelig. Historien viser at når bodhisattvaer ble fanget av fiender, var de glade og avslappet, som et tegn på deres positive og kjærlige energi som alltid forble åpen og givende.

 

Hvis vi ikke har tillit når vi dør, vil vi være som uskyldige hjelpeløse dyr på grunn av vår klynging til materiell eksistens, fordi alt materielt, inkludert våre karmiske kropper, ugjendrivelig blir immaterielle. Vi vil være uten mål, bare ledsaget av frykt. Når vi blir gamle kan vi i beste fall forsøke å finne en venn som er like patetisk og kraftløs som oss selv, hvis vi ikke har kjent det skånsomme regn fra edle veseners velsignelser. Hvis vi bare baserer oss på andre for å endre vår energi til midlertidig tilfredsstillelse, i stedet for å selv prøve å øke vår indre energi, vil vi aldri bli uavhengige fra ytre omstendigheter, som alltid er upålitelige og foranderlige.

 

På grunn av våre nihilistiske vanemønstre ønsker vi som regel ikke engang å høre om døden. På grunn av vår frykt forsøker vi å unngå den gjennom sløvheten av å ikke tenke på den. Uten tillit kan vi ikke bli fryktløse ovenfor døden, siden sann fryktløshet kommer fra tillit.

 

Selv om vi, på grunn av karmisk vane, ikke forstår at buddhaene alltid er nær oss, kan vi fremdeles utvikle positive vanemønstre ved å tro på dem og be til dem med dyp tillit. Dette gir gir positiv energi. Hvis vi tenker på buddhaene som de mest trøstende ledsagere, som vi kan visualisere og be til i henhold til den tradisjonen vi følger, baserer vi oss i hvert fall ikke på skrøpelige og forgjengelige samsariske fenomener. Vi pleier frøet av oppvåkning. Men hvis vi distraherer oss med å prøve å fange en håndgripelig, utenforliggende guddommelighet, som om guddommeligheten var et objekt, uten å gjenkjenne den uhåndgripelige, slumrende guddommeligheten i vårt eget sinn, vil vi ikke fange den dype meningen av virkelig guddommelighet.

 

Fra et buddhistisk synspunkt er guddommeligheten aldri atskilt fra vårt eget rene sinn. For å forandre ordinære vanemønstre til oppvåknet sinn, fremkaller buddhister visjonen av en utenforliggende guddommelighet i sin praksis, men tror alltid at denne guddommeligheten er uatskillelig fra guddommeligheten av deres eget buddha-sinn av visdom. Dette syn gjelder i alle buddhistisk praksiser med guddommer, hvor guddommeligheten og den praktiserende blir uatskillelige.

 

Når vi oppnår den fryktløse overbevisningen av at buddhaene er refleksjoner av vårt eget visdomssinn, er det ingen forskjell på ytre og indre fenomener, og ingen avgrensning mellom en ytre og indre guddommelighet, siden sinnet er fritt for dualitet og er som himmelen. Ved å tro dette må vi finne Buddha gjennom vår egen praksis, og vi må praktisere med tillit fram til ytre og indre fremtoninger blir uatskillelige.

 

Om de allvitende buddhaer fremtrer i en form fri for lyst, slik som Buddha Sakyamuni i munkekappe, eller i en form av vellyst, som Vajrasattva i union med sin partner og Padmasambhava med mange visdomspartnere og følge, er ikke disse fremtoninger forårsaket av dualistisk sinn. De manifesterer fra dharmakayaens plettfrie rom, akkurat som refleksjonene fra et speil kommer fra dets frie evne til å reflektere perfekt og uhindret. Vesener av grove elementer og konsepter kan ikke engang forestille seg de ufattelige kvalitetene til buddhaene. Men gjennom tilknytningen til den edle lære og metoder kan fremtoningene av buddhaene gjenkjennes til å aldri ha vært forskjellig fra vår egen essensielle natur.

 

Hvis vi tror på sinnets kontinuitet frigjøres vi fra pessimismens vanemønster. Så kan vi, gjennom tillitens optimisme, lage positive karmiske betingelser for å oppleve fremtoningene i de høyere verdener og få en kostbar menneskelig gjenfødelse, eller transformeres til en guddommelighet i en rent land. Vi kan også ha tillit til at våre edle veiledere kan frigjøre oss fra lidelsen i dette liv. Ifølge den faktiske relative sannhet kan vi tro på at edle vesener ønsker at vi skal bli opplyste. Innenfor læren om årsak er dette bodhisattvaer som har den grenseløse intensjonen om å handle likt til gagn for alle vesener. Men på resultatveien finnes det ingen intensjon om å nå den fullstendig oppvåkning. Det er derfor en forskjell mellom bodhisattvaer og buddhaer, som alltid vedblir i ikke-dualistiske, umåtelig fremtoninger i buddha-marker. På samme tid gagnes fremtoningene til andre vesener naturlig, uten intensjon og med uhindret medfølelse.

 

Selv vår oppfattelse av fremtoninger av ren aktivitet er bare vår måte å knytte oss til buddhaenes uanstrengte velsignelsen.

 

Fordi de har vært nihilister sammenhengende i mange liv, og på grunn av at ideer om politisk og sosial likhet i denne degenererte tid har blitt pådyttet det åndelige, kan mange ikke akseptere å ha tillit til andre. På grunn av ego forårsaker denne ideen et truende konseptet av at andre er bedre enn dem. Selv om de sier at de tror på ideen om likhet for andre, betyr deres motstand mot konseptet av at andre er bedre, at de ikke ønsker å føle seg ulike selv. Det som gjør dette så latterlig er at selv om de holder så sterkt på disse ideene, vil det alltid være en uunngåelig forskjell mellom vesener. Dette er årsaken til at det alltid er konflikt og at det aldri har vært, og aldri vil bli, likhet i denne verden i det store og hele.

 

Å ha tillit er særdeles vanskelig for intellektuelle som studerer verdslige eller åndelige systemer med tanke på å bygge opp ryktet til sine alminnelige ego, med ambisjonen om å utvikle dette livets ideer. De kan ikke motta velsignelse fordi de bare legger den til sitt alminnelige ego og solidifiserer negativ energi. Dette er grunnen til at det har blitt sagt i en tantrisk lære:

 

Hvem som enn er vis om den sanne mening av fremtredelsenes natur vil snart oppnå siddhi.

Også den som har en stabil tillit og et enkelt sinn vil snart oppnå siddhi.

Men dem som tenker og konseptualiserer vil være langt fra å oppnå siddhi.

 

Tillit og tro betyr å se kvaliteter i andre som er mer fantastiske og suverene i forhold til ens egne. Det er tre former for tillit og tro: troen som gjør sinnet klart, som et uskyldig barn som gledes av de rene fremtoningene i et vakkert tempel: troen fra ønsket om å motta suverene kvaliteter; og fullstendig tillit til edle vesener fri for tvil, så deres velsignelse kan mottas og en kan bli som dem. For å kunne gjenkjenne våre egne visdomskvaliteter må vi basere oss på ytre omstendigheter, som i dette tilfellet betyr å møte dem som kan vise oss den riktige måten å gjøre dette på. Uten tillit og veiledning er det umulig å vite hvordan vi skal gjøre dette på den riktige måten. Vi må ha tillit for å kunne åpne opp for kvaliteten av vår egen buddha-natur. Ved å ha tillit til lærere som kan vise oss den riktige veien fram til vi oppnår fullstendig overbevisning, forenes de ytre objektene av tillit med vår indre buddha.

 

Mange nihilister tror at hvis noen som tidligere var nihilist søker tilflukt i Buddha må han ha blitt hjernevasket. De syns at buddhisme har hatt en for stor innflytelse på hans sinn siden hans fremtoning ikke lenger er i samsvar med deres. Spesielt hvis de ser at han forandrer seg tar de det som et bevis på hjernevasking, uten å ta i betraktning hvordan alt og alle hele tiden og uunngåelig forandrer seg, både synlig og umerkelig. Fra et buddhistisk perspektiv er formålet med praksis å forandre ens villedede, dualistiske fremtoning. Det kan være et positivt tegn når noe forandrer seg. En person kan i dette liv minske det alminnelige ego og klamring til ordinære krefter uten at dette blir anstrengt eller falskt og samtidig øke visdomsenergien til uendelig nytte. Faktisk er alle levende veseners fremtoninger av karmiske vanemønstre og konsepter hjernevasking. Det er bare innholdet av hjernevaskingen som er forskjellig. Når vi bestemmer oss for å basere oss på de buddhistiske visdomsmetodene som bruker sinnet til å forandre sinnet, er det ikke hjernevasking med en feilaktig, verdslig anskuelse; det er å rense sinnet med nektaren av visdommens anskuelse, som er å gå forbi karmiske vanemønstre ved å forandre våre ordinære fremtoning til visdommens rene fremtoning.

 

 

Hvis vi ikke har tillit og kun er nysgjerrige på åndelige ideer fra et kulturelt synspunkt, kan vi bli kyniske og ufølsomme for dyp lære uten å noen gang forstå den. Det ser ut til at hva som enn læres kan bli tatt for gitt og falme hvis det ikke knyttes til den ufattbare manifestasjonen av visdomsenergi. Det som læres ved praktisering gir urokkelig tillit og er alltid uanstrengt. Men hvis vi bare har nysgjerrighet uten tillit, vil vi ikke være så interessert i å praktisere, men i stedet oppta andre menneskers ideer, som bare legges til våre egne fragmenterte og ubevegelige konsepter. Selv om vi mottar, studerer, lærer og tenker på læren, vil vi ikke ha en positiv og åndelig opplevelse hvis vi ikke har tillit og ikke praktiserer den. Ved å tro at vi vet mer enn andre oppstår det bare risiko for å bygge opp den ekstreme arrogansen til den lærdes falske ego. Hva som enn vites av det alminnelige, intellektuelle sinn er foranderlig og vil ha en ende siden det er foranderlig. Vanlige ideer, som ikke er koblet til visdomssinn, kan ikke opplyse tidløs kunnskap. Uten en vid anskuelse kan selv ideer om dharma misbrukes for å støtte opp våre samsariske ego. På denne måten kan selv åndelige kvaliteter forvandles til det motsatte. Det er meget vanskelig å ha ekte tro.

 

For vanlige vesener forårsaker kunnskap hindringer som oppstår ved at ting knyttes til det som er kjent. Denne tilknytningen til et bestemt fokus hindrer oppfattelsen av talløse andre fenomen. Men hvis vi praktiserer med tillit kan egoet bli renset gjennom frigjøringen som kommer fra å vite at alle omstendigheter er illusjoner. Dette frigjør oss fra all klamring, slik at vi aldri fanges inn i et spesielt sted som ville forhindre vår oppfattelse av andre steder. Ingenting kan påvirke oss siden alt er en fremvisningen av visdom, som kilden til udelt, edel og naturlig tillit.

 

Det er ikke bare kunnskap som kan misbrukes. Noen praktiserende misbruker også opplevelsene av praksis på denne måten. I stedet for å frigjøre tilknytning til sine opplevelser gjennom grenseløs tomhet, klamrer de seg tvangsmessig til sine opplevelser med sine ordinære ego. Slik forsterkes selvrettferdighet, og de lager et falskt ”helgen-ego”. Visdommen av uhindret og fri kunnskap kommer fra velsignelsen av tillitens kilde, som er å praktisere på en enkel måte uten å miste seg selv i mange oppkonstruerte ideer. Dette forårsaker ikke innlærte hindringer fordi det ikke er noen klamring. Klamring er frøet til alle hindringer.

 

Selv om vi ikke klarer å gjenkjenne visdomskvaliteter på grunn av den karmiske hindringen av vår tro på en håndgripelig virkelighet, må vi fremdeles bestemme oss for at dette bare er slik fordi vi ikke oppfatter det som faktisk er der. Vi må ha sterk tillit til at selv om det virker som om ting er meningsløse, så kan vi finne mening. Når vi er i mørke, må vi gå mot lampen for å finne lys, og lampen vil skinne tilbake på oss. Vi må anstrenge oss, siden selv tillit bygger på intensjon. Med tillit kan vi finne essensen av dharma.

 

Hvis vi har tillit til edle vesener ønsker vi automatisk å høre mer og mer om deres kvaliteter. Ved å høre mer vil vi påvirkes av deres kvaliteter og forsøke å følge deres eksempel. Dette vil vise oss hvordan vi kan forsterke kun de positive, utallige og lette kvalitetene til visdomssinnet. På samme måte som regnet fyller elven og gjør den sterkere, er det nødvendig å ha tillit for å forsterke de rene, naturlige kvaliteter for å våkne opp som Buddha.

 

Hvem som enn har til hensikt å nå oppvåkning til gagn for alle vesener må ha tillit og følge de ti eksemplene på tillit som Buddha Sakyamuni gir i sutraene: å aldri bli sliten, som en bro som bærer mange byrder uten å klage; aldri være trist, som et skip som ikke klager på tung last; å aldri forandres av noen situasjon, som et fjell; aldri øke eller minske, som kvalitetene til solen, og så videre. I motsatt fall har Buddha Sakyamuni sagt:

 

Mennesker som ikke har tillit

 

kan ikke ha hvit dharma,

 

på samme måte som et frø som er brent av ilden

 

ikke kan spire en grønn spire.

 

En intensjon om å ha tillit øker tilliten. En klar intensjon er meget viktig i all dharma fordi den fokuserer energi og definerer vårt mål slik at vi kan oppnå det. Uten intensjon blir energien bortkastet, spredt og mistet, og enhver oppnåelse forhindres. Hvis vi har en sterk intensjon om å praktisere for å oppnå oppvåkning, kan vi dedikere all vår aktivitet i en slik intensjon.

 

I samme grad som vår intensjon er begrenset, vil også resultatet bli begrenset. Hvis vi har en vidtrekkende intensjon kan ingen hindre at den oppnås på grunn av den uforhindrede styrken til det naturlige sinn. Dette er selvfølgelig kjent fra aktivitetene til edle vesener. Hvis vi ønsker å hjelpe og tjene andre gjennom kjærlighet, og ved å praktisere tillit bli som edle vesener ved å be og ofre til dem uten å forvente umiddelbare konkrete belønninger, vil en dag kraften fra disse vidtrekkende intensjoner bli like stor som målet for våre ønsker, bønner og ofringer.

 

 

Noen praktiserende som ser ut til å ha gode intensjoner kan vise tegn på indre feil når de møter visse situasjoner. For eksempel kan en person se ut til å ha en intensjon om å frigjøre alle vesener, men hans hovedintensjon kan faktisk være et ønske om åndelig prestige som kommer fra stolthet. Men hvis han oppdager dette ved seg selv kan han kanskje transformere den ved hjelp av den sterke intensjonen som bruker følelsene til å vende seg mot dharma. Gjennom påvirkningen av dharma kan følelsene sees for det de virkelig er. Fra velsignelsen av den kontinuerlige tilstedeværelsen av visdomslæreren i vårt sinn kan de fem forstyrrende følelsene bli transformert til de fem visdommer.

 

Noen mennesker som begynner å praktisere sier at de ikke føler noe, så slutter de. Dette er fordi deres intensjon i hovedsak er å lage behagelige følelser og glede i dette liv heller enn å oppnå oppvåkning, som er en grenseløs, immateriell opphøyelse hinsides midlertidige følelser. Selv om følelser forandrer seg, og det som forandrer seg ikke har noen verdi, vil enkelte mennesker som ikke føler seg umiddelbart bedre miste tillit. Dette skjer på grunn av deres nihilistiske vanemønstre av å tro på viktigheten av midlertidige følelser og fordi de ikke tror på den uhåndgripelig visdommen som kommer gjennom praksis. De innser ikke at svakheten ved deres praksis ikke er en feil ved dharma, men kun en feil ved deres intensjon, og modningen av tidligere, negativ karma som hindrer dem fra å praktisere. Men selv om de slutter å praktisere vil de ikke ha noe motmiddel for ubehagelige følelser og deres uheldige karma vil fortsette. I stedet for å trekke seg bort fra praksis må de konfrontere sine hindringer for å bli frigjort fra dem og oppnå oppvåkning. Så, selv om de ønsker å ha positive følelser i dette liv, kan de produsere disse ved å fortsette i praktisere, noe som forårsaker positive opplevelser.

 

Følelser blir naturlig positive og sinnet blir sterkere gjennom intensjonens energi og tillitens engasjement. Ved å ikke følge øyeblikkets første negative impuls, men umiddelbart forsøke å forandre den ved å tenke på buddhaene og vente å se, vil det andre øyeblikket bli positivt og det første vil være passert. Sinnet er bare forledet når det er dualistisk. Det enestående sinnet av oppmerksomhet er tomhet som ikke vedblir noe sted. Ved å vedbli i gjenkjennelsen av det ikke-dualistiske sinn eksisterer ikke negativitet.

 

Ved å gi sinnsro støtter og oppmuntrer Dharma oss selv i nuet i dette liv ved å gi sinnsro. Ved å praktisere med tillit blir sinnet påvirket av konsepter om edle veseners kvaliteter. Dette lager positiv energi i kanalene, strømmene og kroppens essens. På denne måten hjelper dharma oss selv om vi kun måler midlertidig fortjeneste etter nihilistiske mål av positive fysiske og mentale effekter. Noen ganger når mennesker er ulykkelige på grunn av katastrofer og tragiske omstendigheter, kan ingen hjelpe dem til å føle seg bedre. De kan bare trøste seg selv ved å ha tillit til guddommer og meditasjon. De kan gå til sitt alter og transformere sine omstendigheter gjennom visualisering og meditasjon, og deres praksis kan gi dem hva de enn behøver. Hvis de kan vedbli i ikke-dualistisk sinn, kan de ikke finne sitt dualistiske sinn, og der finnes det ikke tragedie eller dualistiske følelser.

 

Selv om det er best å praktisere med følelser, er det uklokt å tro at vår praksis ikke er tilstrekkelig hvis disse ikke oppstår. Hvilke følelser som slumrer, om de er tydelige, ubehagelige eller behagelige, så er de bare uttrykk for omstendigheter, og er derfor uberegnelige. Hvis det på grunn av sløvhet for øyeblikket ikke finnes noen behagelige følelser, kan vi bli opprørte og sinte slik at ubehagelige følelser kommer fra denne situasjonen. Vi kan også lage følelser med hensikt hvis vi ønsker at følelser skal støtte vår praksis. Men vi må også praktisere og dytte oss selv framover uten å vente på, eller være avhengig av følelser. Praktisering betyr at uansett hva som skjer, så slutter vi ikke å praktisere før praksisen er naturlig transformert inn i en tilstand av ikke-praktisering, som er oppvåkning.

 

Følelser er bortkastet hvis vi ikke kan bruke dem til praktisering. Hvis vi praktiserer blir vår tid og energi aldri bortkastet fordi vi lager spiren til positive buddha-fremtoninger. Vi må iaktta våre sinn med engasjement, tillit og hengivenhet, og se på oss selv som uatskillelig fra Buddha. Når sterke følelser oppstår i situasjoner må vi igjen tenke på Buddha og iaktta våre sinn. Siden følelser ikke eksisterer noe sted, men kun er en tilbøyelighet, forsvinner de av seg selv. Hvis vi ser på relative fenomener som følelser vil relative fenomener ble flere. For å oppnå oppvåkningen forsøker vi å glemme det som er relativt. Så lenge vi har vanemønstre, gjør vi ikke dette ved å ignorere eller benekte relative fenomener, men gjennom meditasjon, fram til det er bare et eneste, plettfritt sinn hvor det ikke eksisterer noe selv eller en relativ sannhet. Når vi opplever fenomener av relativ sannhet kan vi be og ofre til buddha. Men når vi enten oppløses i buddha eller buddha oppløses inn i oss, er ikke buddha forskjellig fra, men i stedet uatskillelig med oss.

 

Selv negative følelser kan brukes for praktisering. Negativitet er ikke et problem når følelser blir transformert. I følge den suveren lære av mahayana indikerer følelsene visdommen som er til stede i våre egne sinn, fordi visdommen er følelsenes rene kjerne. Uten følelser kan ikke visdom introduseres. Hvis det forekommer samsariske fenomener, betyr det bare at følelser fremtrer siden de brukes og at visdommen slumrer. Det er da visdommen i alle levende vesener kalles buddha-natur. Hvis visdommen åpnes, enten gjennom filosofiske studier eller fra å sitte stille i samadhien av det ikke-dualistisk sinn, så kommer denne åpningen fra oppmerksomhet med det oppvåknede sinn, veilederen til følelsenes kjerne, uavhengig av om visdommen benevnes med enkle eller fine ord. Når uutsigelig oppmerksomhet realiseres gjennom tillit til edle veseners tale, blomstrer ufattelig visdom naturlig uten anstrengelse eller oppsyn. Som den allvitende Dharmabhadra sa:

 

Himmelen har ingen klar fremtredelse,

men er til stede overalt.

 

Noen ganger vektlegger nye praktiserende sine praksisopplevelser en svært stor betydning, og knytter seg til dem. Men faktisk, selv om opplevelser kan inspirere og gi oss tillit til å gå hinsides samsariske fenomener, betyr det å ha opplevelser at det fremdeles er en tilknytning til substans. All opplevelse eksisterer bare i relasjon til den praktiserendes vei av oppvåkning, ikke i relasjon til resultatet av oppvåkning, siden de fremdeles eksisterer i omstendigheter. Så lenge det er klamring, er det opplevelse. All praksis har til hensikt å danne nye opplevelser som frigjør oss fra tidligere opplevelser inntil vi er frigjorte for all opplevelse inn i oppvåkningens naturlige kvalitet.

 

Hver og en av oss må finne grunnlag for tro i våre egne sinn. Fordi visdomssinnets kvaliteter og buddhaenes fremtredenen er uhinderet finnes det et uendelig antall grunner for å ha tillit. Læren i mahayana-tekster åpenbarer at alle vesener har buddha-natur og kan bli som den allvitende Buddha. For eksempel gis det i Uttaratantra-teksten følgende tre forklaringer. For det første, buddha-naturen manifesterer seg fra sinnet til alle levende vesener. Dette betyr at vi kan være trygge på at alle levende vesener har potensialet for et oppvåknet sinn. For det andre, denne iboende naturen er ikke forskjellig fra noen andre buddhaer og finnes ikke i større eller mindre omfang, bedre eller dårligere kvalitet, eller som forskjellig i noen andre egenskaper som kan sees i buddhaene. Dette betyr at vi kan ha tillit til at det i alle levende vesener, inkludert oss selv, finnes et fullt potensiale for en komplett buddha-tilstand. For det tredje, all levende vesener er linjeholdere av buddhaenes essens.

 

Dette betyr at vi kan ha tillit til at denne linjen ikke har noen eier og holdes av ethvert levende vesen gjennom dets iboende buddha-natur, som bare må erkjennes som allerede sann.

 

En kan spørre om hvorfor ikke alle de uendelige kvalitetene til buddhaene ikke er fremtredene i levende vesener slik de er i buddhaene siden alle levende vesener fra begynnelsen har buddha-natur. De er ikke synlige fordi levende vesener ikke viser buddhaenes fremvisning på grunn av en hindrende mangel på tillit. Buddhaenes ufattelige kvaliteter er alltid tydelige fordi det ikke er noen forvirring, og intet avvik fra oppmerksomhetens fremvisning. Det er bare fordi levende vesener forvrenger disse iboende, umåtelige kvalitetene til en hindrende substans at de ikke er opplagte. Som alle retningers triumferende seierherre, Mipham Chhogle Namgyal , sa, har sverdet kraft til å kutte, men denne kraften vises ikke når sverdet sitter i sliren. Et blankpusset speil har uendelig kraft til å reflektere, men denne kraften er midlertidig usynlig når speilet legges i en boks. Hvis sverdet tas ut av sliren eller speilet tas ut av boksen, blir kraften i deres egenskaper synlige. Når buddha-naturen gjenkjennes og brukes blir levende vesener det samme som Buddha.

 

Ved å praktisere vekkes automatisk oppmerksomheten på buddha-naturen. Dette gir tillit. Selv om sinnet er midlertidig formørket av dualistiske vanemønstre, og den uhåndgripelige, plettfrie og fullstendig gjennomsiktige og uhindrede oppmerksomheten ikke kjennes fullstendig, er det fremdeles en kobling mellom meditasjonen til det vanlige sinn og den rene oppmerksomheten til stor tomhet – som vann som reflekterer himmelen. Selv om himmelen er formløs og uhindret, reflekterer vannet himmelens form, slik refleksjonene til sinnet demonstrerer og indikerer stor tomhet. Så, på samme måte som den uhåndgripelige himmelen kan reflekteres i vannet, kan visdomssinnet reflekteres i et sinn som fremdeles er formørket.

 

I følge den indre vajrayana-læren, er de fem skandhaene, form, følelse, oppfattelse, intensjon og bevissthet, de fem buddha-familiene, tathagata-kropp, lotustale, vajra-visdomssinn, juvelkvalitet og alt-utførende aktivitet. Hvem som enn holder vajrayanasamaya og ikke innser dette, bryter det åttende av de fjorten vajrayanasamayaer. Dette løftet sier at en ikke kan fornærme de fem skandhaer, siden de er faktiske manifestasjoner av de fem buddha-familiene.

 

Hvis vi spør om hvordan de fem buddha-familiene eksisterer i de fem skandhaene, er svaret at levende vesener har bygget de fem skandhaene fordi de ikke gjenkjenner de fem buddha-familiene. Den som oppnår realisering kan ikke finne noe annet enn de fem buddha-familiene. De ordinære fem skandhaer eksisterer ikke. Dette kan virke umulig ut fra misoppfatningen av at de fem skandhaer kan være forskjellig fra de fem buddha-familiene siden de kan svinne hen, bli ødelagt, dø og fødes. Faktisk er de fem skandhaer, fra den begynnelsesløse begynnelsen, de uatskillelige, udelelige, udødelige og fødselsløse fem buddha-familier, hvis vi bare kan tro at ethvert annet konsept er et midlertidig fenomen av vanemønstret av å ikke gjenkjenne guddommelighetene av de uforgjengelige buddha-familiene.

 

Når guddommeligheten oppnås, er de fem buddhaene det samme som ens eget oppmerksomhetssinn, som er hinsides substans og forgjenglighet. Når alle fremtoninger er transformert inn i den ene essensen av ens eget sinn, som allerede er naturlig guddommelighet, er det ikke noe tilbake av dualistiske skandhaer, så hvem blir atskilt? Hvem eldes? Hvem dør? Hvem blir født?

 

Det finnes talløse navn for de forskjellige kvalitetene til guddommeligheten, men disse kvalitetene kan deles inn i de tre kategoriene av guddommelighetens opprinnelse, guddommelighetens natur og guddommelighetens manifestasjon. Guddommelighetens opprinnelse er det grenseløse plettfrie rom. Ingen kan påvirke det, så det er den ubetingede triumferende visdomshelt. Det er triumferende fordi de ordinære skandhaer og demonen av dualistiske vanemønstre er beseiret av det tilintetgjørende våpen av realiseringen av visdomsguddommen.

 

Hva som enn fremtrer fra opphavet av denne plettfrie, triumferende visdomshelten er en refleksjon, så hvilken som helst vred eller fredelig, uhindret form, lyd, eller oppmerksomhet som oppstår må være seirende. Dette er guddommelighetens natur, som er fullstendig ren og naturlig fremtredende.

 

Manifestasjonene av guddommer slik som Buddha Sakyamuni, Padmasambhava, Tara, Vajrayogini, Sarawati, Mandarava, Yeshe Tshogyal og talløse andre edle vesener utstråler velsignelse med suverene former, lyder og oppmerksomhet som en del av fenomenverdenen til levende vesener for å gagne dem. Statuer, hellige objekter, visdomstale i form av belæringer eller tekster, hellige steder og rene syn kan rense bort hindringer og samle fortjeneste og visdom.

 

Forskjellige emanasjoner av guddommer kan manifestere som lindrende elementer for å berolige vesener, slik som trær og tilfluktssteder, når de trenger beskyttelse, eller mat når de er sultne. Når vesener trenger et sted å ligge kan guddommeligheten manifestere seg som land i jordelementet. Når vesener trenger å drikke kan guddommeligheten manifestere seg som vannelementet for å slukke deres tørste. Når vesener er kalde kan guddommeligheten manifestere seg som ildelementet for å holde dem varme. Når vesener lider av varme kan guddommeligheten manifestere som en forsiktig vind i luftelementet for å kjøle og forynge dem. Når vesener er i en tunnel av depresjon kan guddommeligheten manifestere seg som rom for å frigjøre dem.

 

Selv om naturlig guddommelighet er uforgjengelig og har uuttømmelige kvaliteter, vil enhver som ikke tror på, eller har tillit til dette på grunn av vanemønsteret av forvirring alltid ødelegge seg selv ved å gå fra samsara til samsara. Men ved å ha tillit til de ufattelige, uuttømmelige og ufeilbarlige kvalitetene til visdomsguddommen, gjenkjennes den hellige dharmakaya.

 

Fram til vi ikke lenger har samsariske fenomen kan vi basere oss på visdommen som kommer fra omstendigheter. Dette betyr at vi er avhengige av omstendighetene av lærere, læren, og vårt eget sinn for å øke visdomskvalitetene til vi gjenkjenner og vedblir med overbevisning i den selvopplyste visdom. Med en fast tro på den uovertrufne store fullkommenhet [Dzogchen

] kan vi gjenkjenne at uforvirret sinn er oppmerksomhets-sinn, at den uforvirrede bevissthet er visdomssinn, og at den uforvirrede basis for alle fenomen er den plettfrie sammensmeltningen av rom og fremtreden.

 

Selv om visdomssinn er uforklarlig, ufattelig og uten karakteristikker, kan det, for å skape tillit og forståelse hos nye praktiserende, beskrives som den enestående oppmerksomheten fri for dualistisk sinn. For å kunne oppnå karakteristikkene til visdomssinnet kan det være vi må forandre våre tidligere vanemønstre gjennom tillit, praksis og meditasjon. For å utvikle oppmerksomhet på ikke-dualistisk visdomssinn bruker praktiserende mange metoder som oppsamling av fortjeneste, bønner, resitasjon av mantraer, visualiseringer og meditasjon, i følge de sadhanaer [visualiseringer] de har valgt og har fått forklart.

 

Når meditasjonen er influert av visdomssinn kan selv gjenværende, urene fenomener i praktiserende, som stammer fra ordinære vanemønstre fra tidligere liv, forårsake rene fenomener, på samme måte som grov brensel forårsaker lys fra ild. Med praktisering brenner meditasjonens ild ut brenselet av de gjenværende, urene fenomener slik at de grove vanene forsvinner og visdom strømmer fram.

 

Den praktiserendes opplevelse av visdom som oppstår fra omstendighetene er spesiell og ren sammenlignet med vanlige, verdslige fenomener fordi den ikke forårsaker tung, samsarisk og massiv lidelse. Gjennom praksis vil selv subtile og konkrete konsepter gradvis forsvinne, som et tegn på tilnærming til det plettfrie visdomssinn. Fordi disse subtile konsepter forsvinner naturlig ved selv-gjenkjennelse, vil de ikke sedimenteres som vanemønstre. For eksempel er det umulig å male på himmelen fordi det ikke er noe sted hvor malingen kan feste seg. På samme måte kan ikke konsepter sette seg i visdommen av klart rom. Det er ikke nødvendig å basere seg på visdom som kommer fra omstendigheter når visdomssinnet åpnes, fullstendig fritt for omstendigheter, fordi denne visdommen ikke er atskilt fra buddhaenes oppvåknede sinn.

 

Hvis vi ønsker velsignelse av oppvåknet oppmerksomhet, behøver vi bare forsterke vår tillit og hengivelse. Dharmaens velsignelsen av vil aldri avta og er alltid til stede for at vi kan knytte oss til den. Når vi praktiserer for å gjenkjenne dette må vi forstå at når velsignelse mottas, så må den forvares og ikke spres. Å diskutere ens praksis med ens lærer kan løse opp sinnet. Men når uerfarne praktiserende, som ikke har den selvsikre visdommen som ikke kan påvirkes av omstendigheter, snakker dagligdags om praksis til andre vanlige mennesker, lager dette bare materielle konsepter om hva som er galt og riktig. Dette kan legge hindringer i veien for at praksisen velsignes, og forstyrre vår energi ved å lage konflikter og motsetninger. Siden formålet med praktisering er å utvikle visdomsenergi må vi ivareta denne energien med et klart, enkelt og ensrettet sinn. Det er veldig vanskelig å opprettholde et strålende, indre lys, uten at en holder ens praksis hemmelig. På denne måten kan vi forvare og utdype vår visdomsenergi ettersom den oppstår, uten at den spres.

 

Når tunge og tykke hindringer og mangel på tillit holder oss fra å se ren buddha-fremtreden, må vi basere oss på vår visdomslærer som introduserer buddha-naturen gjennom undervisning og initiering, eller pekeer den ut direkte. Selv om solen er der, kan ikke opptenningsveden tenne uten et brennglass. På samme måte, selv om det finnes umåtelig visdomsenergi legemliggjort av buddhaene og bodhisattvaene, er det umulig for ens egen buddha-natur å åpne seg uten en lærer.

 

Sann kjærlighet og tillit kommer fra visdomslærerne som viser oss den faktiske meningen til disse ord. Spesielt må en ha tillit til sine egne visdomslærere som viser veiene til oppvåkning. Som Drigung Kyobpa Jigten Gonpo sa:

 

Hvis solen av din hengivenhet ikke skinner

på lamaens form, snøfjellkroppen av de fire kayaer,

vil vannet av velsignelse ikke renne.

Så derfor må du fortsette med oppriktig hengivenhet.

 

Lærere kan manifestere forskjellige kvaliteter med forskjellige studenter, avhengig av sinnet til hver student. En må vurdere hvilken type lære som er passende for den enkelte for å ikke å kaste bort deres potensial. Visdomslærere er, som Rigdzin Jigmed Lingpa sa, ”med hensyn til relativ sannhet, passende til alles tradisjoner, og med hensyn til absolutt sannhet, det motsatte av enhvers tradisjon”. Buddha sa at den beste læreren er den som kan undervise etter individuelle evner og tilpasse seg de karmiske fremtoninger til et hvert vesen. Det er ingen motsetning i å undervise forskjellige studenter med forskjellige metoder, siden enhver metode kun brukes hvis den er til nytte. Essensen av all lære er den samme, i følge veien til bodhisattvaene en grenseløs kjærlighet som inspirerer til dyp tillit, som frigjør vesener fra lidelse og leder til oppvåkning. På samme måte som en kake er søt uansett fra hvilken side den spises, reflekterer instruksjonene til visdomslæreren de virkningsfulle metodene som frigjør oss til oppvåkning, slik at hver persons kapasitet brukes fullstendig, fra den retning vi måtte undervises i.

 

I følge buddhistiske tradisjoner tenker man ikke på dharma-lærere på en vanlig måte, og de må aldri forlates og glemmes når de først har belært oss. Buddhistlærere veileder oss ikke bare i dette liv. De veileder oss til vi oppnår den samme sikkerheten som dem selv. Ved å tro at vår lærer vedblir med alle buddhaer veileder han oss til å bli frigjort fra all ordinære, elendige fenomener, til den klare, plettfrie ekstasen av oppvåkning.

 

Selv om vi ikke praktiserer på en komplisert måte med mange guddommer, er alle guddommer inkludert i vår visdomslærer, som kun har positive kvaliteter. Når negative tendenser oppstår må vi umiddelbart tenke på disse positive kvalitetene og gjenkjenne våre alminnelige forestillinger som vanemønstre. På denne måten kan vi transformere alle vanemønstre inn i guddommeligheten, viss essens er vår lærer, viss essens er alle buddhaer. Kvalitetene til guddommeligheten er ubeskrivelige fordi de er ufattelige, men vi tenke oss at guddommeligheten betyr perfekte, komplette, umåtelige, gagnlige kvaliteter som fremtrer i håndgripelige og uhåndgripelige former, lyder og oppmerksomhet. Vi må praktisere med denne realisering etter vår egen sadhana og tradisjon, tenke på vår lærer-guddommelighet og forbli uatskillelig med vår lærers fremtoning.

Noen mennesker lager forvirring for seg selv ved å gi opp tidligere lærere og begynne med nye. Men ifølge buddhistisk tradisjon, så lenge som vi har søkt tilflukt i de tre juveler og en lærer, så forlater vi dem aldri. Vi tar ikke løftet av tilflukt kun fram til vi finner en ny lærer, som å leie et hus til vi finner et nytt, men fram til vi oppnår tilstanden av oppvåkning. Lojalitet er et samaya-løfte. Hvis vi motsetter oss det vi hører fra en visdomslærer, burde vi se på vårt negative vanemønster og umiddelbart forsøke å fjerne det, uten å la det være igjen så mye som et frø som kunne forårsake motstand i framtiden.

 

Noen mennesker er interessert i å lære om buddhistiske ideer, men ikke om buddhistiske praksiser. Men uten praktisering kan ikke de naturlige visdomskvaliteter blomstre. Hvis de ikke utvikler visdomskvaliteter vil disse menneskene senere angre på sin interesse i buddhisme og tro at den ikke virket for dem. I stedet for å ha tillit og praktisere så gir de opp. Dette skjer fordi deres intensjon helt fra begynnelsen var å lære om håndgripelige ideer for å bruke dem til dette livs midlertidige formål. Hva de enn lærer falmer lett og spres fordi de er bare har lært gjennom begrepsdannelse og er atskilt fra den store kvaliteten av opprinnelig oppmerksomhet.

 

Hvis vi ønsker å ha tillit, må vi ha intensjon om å gjøre en kraftanstrengelse. I dharma er det nødvendig å forplikte oss fullstendig og gi våre sitt liv. Siden all ordinær eksistens er midlertidig, laget av vanemønstre og hele tiden i forandring, jo mer vi forsøker å gjøre, jo mer blir det meningsløst. Vi må tanke nøye over dette, over hva som er sant og meningsfullt. Siden sinnets natur er uhindret vil alt vi sikter mot inntreffe. Ved å erkjenne dette, og gjennom erfaringen som automatisk kommer med sterkt engasjement, må vi praktisere med beslutning om å kjenne våre egne sinn og forandre oss selv og andre vesener mot oppvåkning.

 

For mange mennesker er den største hindringen for tillit deres urene oppfattelser, som forårsaker at de misforstår alt. Hvis våre åndelige kvaliteter er uutviklede, hindrer dette oss i å kunne se dype kvaliteter hos andre. Så, selv om vi er i stand til å møte edle buddhistiske lærere og lære, forstår vi ikke hvor kostbare de er. Hvis vi er involvert i dharma-aktiviteter og også assosierer oss med andre som er interessert i dharma, men vi ikke smaker sannheten av dharma gjennom praksis, vil vi ikke forstå betydningen av dharma gjennom vår opplevelse. Da vil vi ikke klart se den uvurderlige, ubeskrivelige betydningen av dharma. Vi vil bare holde fast ved våre vanlige oppfattelser uten å være i stand til å gjenkjenne de usedvanlige åndelige kvalitetene i andre. Hvis vi dømmer edle vesener med våre verdslige vanemønstre og negative projeksjoner, forsterker dette bare våre egne formørkelser. Hva som enn er hinsides verdslige fenomener kan ikke forstås med verdslige resonnement.

 

 

Uheldige vesener som har en sterk tilknytning til sine egne urene oppfattelser frigjør ikke disse selv i de mest positive omgivelser med velsignelse fra rene lærere. De ser bare sine egne feil i andre. I stedet for å bruke sine samsariske fenomener for å lage nye positive fenomener gjennom praktisering, har de mer tillit til sine formørkede ideer og feilaktige og hastige beslutninger enn i dharma og sine lærere. Når selv en edel lærer viser veien av oppvåkning kan mennesker misbruke denne muligheten og relatere til sin lærer som et objekt av deres egne samsariske begreper i stedet for å oppfatte han som en refleksjon av oppvåkningens visdomskvaliteter de kan forene seg med.

 

Kvalitetene til edle vesener kan bare gjenkjennes ved å utvikle bedre oppmerksomhet. For de som ser disse kvalitetene gjennom praksis, oppstår det naturlig tillit som følge av deres egne opplevelser og gjenkjennelse av renheten av selv-åpenbarelse. Med praktisering renses påvirkningen av kaotisk, uklar og uren oppfattelse gjennom påvirkningen av den rolige klare energien til det naturlige sinn.

 

Visdomslærere viser seg slik de gagner oss best og fremtrer på den måten som vil åpenbare våre iboende visdomskvaliteter for oss. For eksempel kan visdomslærere noen ganger se ut til å kritisere og være uenige med sine studenter når de åpenbarer skjelnende visdom, og noen ganger ser visdomslærere ut til å akseptere og være enig med sine studenter for å åpenbare visdommen av likevekt. Vi kan aldri dømme edle lærere med et dualistisk sinn, siden deres aktivitet er hinsides vanlig forståelse.

 

Det en visdomslærer sier og gjør er ikke avgjort, men er avhengig av hvordan det forstås personlig. Det er gjennom våre egne, positive fremtoninger at vi forsterker de naturlige kvaliteter av oppmerksomhetssinn. Med den heldige karma som gjør det mulig å møte en åndelig lærer som kan introdusere og reflektere sinnets natur, kan vi bruke hva som enn skjer i denne kostbare relasjonen til å lede oss til oppvåkning.

 

Lærens dypeste mening er ikke formen eller aspektet til en spesiell lære, men møtet mellom læren og sinnet, som må skje for å kunne åpne visdomssinnet. Faktisk er alt læren, siden alt er fenomener, og alle fenomener er læren hvis det er slik de brukes. Edle vesener kan undervise alt siden visdomssinnet er uhindret og reflekterer alt gjennom ubetinget medfølelse. Buddha kan være alle ting.

 

Virkelig lære er å ikke kjenne noe gjennom dualistisk sinn, siden hensikten med den virkelig lære er å nå oppvåkning. Ved å knytte oss til buddhistisk lære med tillit, kan vi forsterke våre egne rene fremtoninger til de blir det samme som Buddhas rene og tomme fremtoning, som sa, ”Jeg sa aldri noe. Hvert levende vesen hørte bare gjennom sine egne fenomener”. Siden de faktiske kvalitetene kommer innenfra, må vi praktisere så vi kan finne inspirasjon i oss selv. Buddhas medlidenhet er nyttig på grunn av fremtoningene til levende vesener. Denne medlidenhet er fullstendig nøytral og uhindret uten å betinge et selv eller andre, allikevel oppstår gagn uavbrutt og uten anstrengelse som et resultat av tidligere forhåpninger og bønner.

 

Dersom vi ønsker å utvikle en uavbrutt, grenseløs kjærlighet som ikke kan påvirkes av midlertidige omstendigheter, må vi utvikle tillit, siden virkelig kjærlighet kommer fra tillit. Vanlig kjærlighet som ikke er knyttet til tillit er avhengig av de foranderlige reaksjonene til andre. Den forsterkes eller forminskes ettersom den belønnes og kan gå over i hat eller likegladhet. Denne type kjærlighet har forventninger og er ikke virkelig givende. Vanlig, nihilistisk kjærlighet fører alltid før eller senere til sorg fordi den forventer en vanlig, håndgripelig reaksjon, som går fra et uttrykk til et annet og fra en substansiell form til en annen. Selv når andre reagerer på vår vanlige kjærlighet til dem på den måten vi ønsker, kan deres respons aldri tilfredsstille oss fullstendig. Selv om andre kan ønske at vi elsker dem på en spesiell måte, kan det være vi gir dem en annen form av kjærlighet enn det de ønsker. Da, selv om vi gir kjærlighet til andre med positiv energi og vennlighet, kan den forårsake en negativ reaksjon fra dem siden den ikke inntar akkurat den form de ønsket. I stedet for å forsterke kjærlighet, kan vår kjærlighet til andre forårsake frustrasjon og den motsatte reaksjonen av uvennlighet, siden alle kvaliteter i samsara kan potensielt vende seg til det motsatte. Fordi det ikke er noen varig, avstemt tilknytning i vanlig kjærlighet på grunn av karmisk ubalanse, fører den til slutt til utilfredsstillelse, sorg, depresjon, og forlater oss fanget mellom våre håp og brustne illusjoner.

Den medfølende, givende kjærligheten til edle vesener er alltid uten forventinger, forårsaker aldri sorg, og knytter seg alltid til oss siden den er uforgjengelig. På grunn av tidligere karmiske hindringer kan det hende vi ikke gjenkjenner denne virkelige uavbrutte kjærligheten. Men hvis vi bruker dyp tillit fri for tvil til å forsterke kilden til denne kjærligheten, som er den ubetingede oppmerksomheten av vårt eget visdomssinn, oppstår kjærlighet naturlig.

 

Noen ganger kan praktiserende med et høyt nivå av realisering, som er fylt med kjærlighet for andre som et resultat av styrken av deres praktisering, se ut til å oppføre seg vanvittig og ansvarsløst fordi de ikke har noen tilknytning til verdslige fenomener eller tar hensyn til sosiale omgangsformer. Dette er ikke det samme som når alminnelige mennesker oppfører seg vanvittig. Selv om disse alminnelige menneskene ikke virker å bry seg om hva andre tenker eller forventer, er de faktisk meget opptatt av sin egen velferd og blir ulykkelige hvis de møter negative omstendigheter. Virkelige praktiserende, som i motsetning har gått hinsides ordinære fenomener, bryr seg svært lite om seg selv og meget om andre. De blir ikke lenger særlig påvirket av omstendigheter siden deres egen fremtoning er så mye mer kraftfull som følge av oppmerksomheten av visdom. Ved denne velsignelsen gagner deres aktivitet andre på en naturlig måte. Den spontane aktiviteten av oppvåknet sinn er fullstendig hinsides dualistisk forståelse men manifesterer alltid med essensen av denne store medfølelse.

 

Det er nødvendig at vi lager et objekt av kjærlighet ved å basere oss på de edle veseners tilstedeværelse, som visdommens store ledestjerner. Så kan vi la vidunderet av åndelige kvaliteter blomstre gjennom tillit og den usammenlignbare kjærligheten av medfølelse. Ved å bli som buddhaene gjennom deres velsignelse, vil mange vesener bli trukket mot våre kjærlighetsgivende kvaliteter, på samme måte som bier svermer rundt den søtladne duften av en lotus, selv om lotusblomsten ikke har noen ide om, eller ønske om å trekke til seg bier. Lotusblomsten er uhindret og upåvirket selv om den trer fram fra samsaras søle, åpner sine velduftende kronblader og avgir sin duft uten forventninger. Når kjærlighet knyttes sammen med tillit er den en manifestasjon av åndelig energi som gagner andre levende vesener og er en naturlig ofring til edle vesener. Som det er sagt:

 

Det finnes ingen annen metode for å gjøre buddhaene glade

enn å tilfredsstille alle vesener.

 

Som Rigdzin Jigmed Lingpa sa i en av sine bønner:

 

Hva som enn gagner levende vesener, gagner de seirende. Derfor har Buddha sagt, ”Jeg selv og alle levende vesener deler den samme lidelse og glede”. Måtte du beskytte vesener fra lidelse gjennom denne egenskapen til de edle veseners sanne natur.

 

Ved å høre og tro på Buddhas tale og praktisere med dyp tillit, kan ren og uavbrutt kjærlighet forsterkes til den blir upåvirkelig for enhver ordinær tilknytning. Gjennom den skarpsindige visdommen, som oppstår fra tillit, kan alle fenomener forstås uavhengig, slik at det blir klart hva er kjærlighet og hva som ikke er kjærlighet. Det som forstås gjennom ikke-gripende, skarpsindig visdom forårsaker aldri negativitet mot andre vesener eller selvforakt fordi det er uatskillelig fra utstrålingen av den store vennlighet. Gjennom fenomenenes egenskap av gjensidig avhengighet kan energien i denne kjærligheten knytte seg til andre og videre til flere.

 

Spesielt Vajrayana-praktiserende er i stand til å utvikle en kjærlighet som er uavhengig av utenforstående fenomener ved å transformere alle vesener og omstendigheter til ubegrensede, kjærlige guddommelighets-fenomener gjennom visualisering og et stabilt sinn. På grunn av den plettfrie visdommens påvirkningen har disse praktiserende ingen forventning om en åpenbar, alminnelige og dualistisk kjærlighet fra andre, siden de allerede er ett med ikke-dualistisk kjærlighet fri for begjær, som ikke griper etter selv eller andre. Når den begrensede kjærligheten av tidligere nihilistiske vanemønstre utvides i den store vennligheten til bodhisattvaenes gavmilde kjærlighet, blir den uendelig medfølende selv når den strekker seg ut mot alle levende vesener og gir dem positiv energi uavhengig om noe gis tilbake eller ikke. Denne store kjærligheten kommer fra tilliten som knytter oss til velsignelsen av edle veseners visdomssinn slik at alt, inkludert kjærlighet og tillit, blir dypt og rent. Så, endelig, går kjærligheten, uten forventning, betingelser eller intensjon, over i den uhindrede utstrålingen til den grenseløse og målløse naturlige kjærligheten til oppvåkningens store medfølelse.

 

Oversatt fra White Sail, Crossing the Waves of Ocean Mind to the Serene Continent of the Triple Gems